«Alle forholdene er lagt til rette for at Mexico og Argentina danner den aksen som ingen skulle bli bekymret for. Denne aksen går hele veien fra nord til sør over hele Latin-Amerika. Det er en akse som vi må bygge for å sikre en jevn fordeling av rikdommen i kontinentet, noe vi ikke har i dag. Det er en akse som vi må bygge for å sikre et velfungerende demokrati, et demokrati med mange avvik i dag og som ikke virker optimalt slik vi ønsker det»
Alberto Fernández, Argentinas nye president
Regional betydning
Latin-Amerika har opplevd i de siste årene en ny sving til nyliberalisme under stor press av USAs imperialistiske politikk. Flere av verdens strategiske reserver av avgjørende naturressurser, i kontekst av den globale klimakrisen, er målet til et trengende verdensmarked, med USA, Kina og Russland i spissen. Flere samarbeidsavtaler med IMF har blitt gjenopprett, flere latinamerikanske presidenter er invitert til Davos Forum, noen land har blitt medlemmer i OECD, og en ny forsvarspolitikk i tråd med NATOs retningslinjer påvirker regionen sterk.
Men den nye regjeringen i Argentina kan bety et vendepunkt for hvordan latinamerikanske land samarbeider med hverandre og for regionens forhold med verden. Fernández har uttalt at regjeringen sin skal prioritere samarbeid med latinamerikanske land, og at han ikke vil signere handelsavtaler eller iverksette økonomiske politiker som går på bekostning av befolkningens levekår. Forsterking av landets velferdspolitikk, industrialisering og prioritering av politisk og økonomisk samarbeid innad kontinentet er Alberto Fernández’ hovedprosjekt. Dessverre har den nye argentinske presidenten ikke uttalt seg tydelig om landets forhold med Kina, noe som i dagens økonomiske kontekst vil bli både viktig og polemisk, med tanke på spørsmål om miljø og suverenitet som også er en viktig del av Fernandez’ regjeringsplattform.
Fernandez’ står ikke alene i denne regionale innsatsen. Den meksikanske presidenten AMLO (Andrés Manuel López Obrador) viser seg som Fernández’ hovedpartner i det regionale prosjektet, et politisk prosjekt som ønsker å sette en sosialdemokratisk retning i regionen. Derfor har AMLO og Fernandez’ opprettet Grupo de Puebla (Puebla-gruppen) tidligere i år. Puebla-gruppen består hovedsakelig av innflytelsesrike latinamerikanske ledere og er et politisk forum som, etter 20 år med venstreorienterte regjeringer og en katastrofal kort periode av nyliberalismens comeback i regionen, prøver å bygge enn bedrere konsensus rundt en sosialdemokratisk framgang i regionen. Puebla-gruppen definerer dette prosjektet som Progresismo, noe som på norsk kan beskrives som en bred politisk allianse av sentrum-venstre.
Det er tydelig at mange av Latin-Amerikas nåværende konflikter har blitt forverret eller har blitt unødvendig forlenget over tid på grunn av et regionalt lederskapsvakuum. Regionen har blitt spesielt sårbar etter at de mangfoldige og uavhengige regionale institusjoner forsvant som resultat av en kraftig ideologisering av forhold mellom latinamerikanske stater. UNASUR og CELAC er to av disse sentrale institusjonene, som blant annet klarte å avverge en militær konflikt mellom Colombia og Ecuador da den colombianske presidenten Álvaro Uribe bombet Correas Ecuador i 2008. Gjenoppbyggingen av alt dette institusjonelle apparatet og av solide forhold blant stater, uavhengige av regjeringers ideologier, blir avgjørende for Fenandez’ og AMLO’ planer til regionen.
Når det gjelder Norges interesser i regionen er det viktig å ikke glemme at Argentina er den nest største økonomien i MERCOSUR, en økonomisk pakt som inkluderer Brasil, Paraguay, Uruguay og Argentina, i tillegg til noen assosierte land i Latin-Amerikas sørligste nabolaget. Den norske regjeringen feiret da signeringen av en frihandelsavtale mellom MERCOSUR og EFTA ble annonsert i august 2019. EQUINOR er det utenlandske selskapet som har fått flest oljefelter under Bolsonaros regjering i Brasil, mange norske selskaper drar nytte av Bolsonaros miljøødeleggende politikk, og det er enda flere naturressurser i Argentina, i tillegg til soya, som er av interesse for norskes næringsliv. Mens et samlet sivilsamfunn uttrykker sin motstand mot denne frihandelsavtalen som må godkjennes av Stortinget tidlig neste år, står det fortsatt å se hvordan den interne økonomiske agendaen, og det regionale politiske prosjektet til Fernandez skal påvirke de norske interessene i regionen.
En spent befolkning hører på den nye presidentens innsettelsestale Foto: M.A.F.I.A.
Norske bekymringer
En delegasjon med rundt 60 norske bedriftsledere reiste til Argentina i mars i fjor, med næringsminister Isaksen i spissen. Delegasjonen reiste til tross for at pilene i den argentinske industrien pekte nedover – som følge av Macris politikk. Næringsministeren uttalte da at «Argentina er et spennende land med potensial for å øke næringslivssamarbeidet med Norge. Reformene til president Macri har skapt ny optimisme for utenlandske investeringer og handel, og Argentina er blitt en mer interessant marked for norske bedrifter»(1).
Flyselskapet Norwegian, som fikk lov til å drive med både innenriks- og utenriks flyvninger, var med i denne delegasjonen. Det samme gjaldt Equinor som i 2017 inngikk en avtale om felles leting etter hydrokarbon i Vaca Muerta-feltet i Argentina. Parallelt har den argentinske regjeringen redusert antall arbeidsplasser i det statlige flyselskap Aerolíneas Argentinas og styrket undertrykkelsen av Mapuche-urfolket som bor i nærheten av Vaca Muerta område. I 2017 ble to personer som støttet Mapuchene i sine protester drept. Statlige sikkerhetsstyrker var involvert i begge hendelser(2).
Ifølge offisielle statistikker har arbeidsledigheten i Argentina gått fra 7, 6% til 10% under Macris regjering. President Macri har gjennomført tiltak for å stimulere import på bekostning av lokal industri. Bare i 2019 gikk mer enn 12.000 små og mellomstore industriselskaper konkurs(3). Den nasjonale valutaen (argentinsk peso), har mistet fem ganger sin verdi siden 2015 da Macri overtok makten. Dette betyr at minstelønna har gått fra å tilsvare 600 USD til 231 USD i dagens valutakurs.
Med stor optimsime feirer det argentinske folket foran presidentpalasset "Casa Rosada" i Buenos Aires Foto: M.A.F.I.A.
Økt fattigdom - svekket velferd
I dag lever 40% av argentinerne i fattigdom, og 50% av alle barn i landet er fattige(4). Dette er resultat av Macris politikk siden 2015, da han tok makten etter 12 år av venstreorienterte regjeringer. Samtidig har de 100 viktigste eksportbedrifter tjent 17.000 millioner USD i det siste året, mye mer enn mer det som ble budsjettert. Denne summen kunne redder omtrent 9 millioner argentinere ut av fattigdom, dersom inntektene kom befolkningen til gode.
Fattigdommen i Argentina har flere ansikter og en av dem er svekkelsen av velferdsstaten. Endringene som Macris regjering har implementert i helsevesenet er et eksempel på det: I 2015 ble helsedepartement nedgradert til et sekretariat, budsjettet for sektoren ble redusert og vaksiner for barn og HIV pasienter ble ekskludert av det offentlige helsetilbudet.
Kvinnebevegelse var sentral i Fernandez' seier og blir avgjørende for Argentinas politiske endringer etter valget Foto: M.A.F.I.A.
Et land i klørne på Pengefondet
I mai 2018 reetablerte regjeringen forholdet med IMF, og noen måneder senere fikk Argentina det største lånet noensinne i IMFs historie. Ressurser fra lånet ble ikke brukt til å forsterke velferdstilbudene, til å skape arbeidsplasser eller utvikle strategisk infrastruktur i landet. Istedenfor bidro lånet til å destabilisere landets økonomi enda mer, og til at Macris administrasjon mistet selvstendigheten til å styre landets økonomi.
Samtidig som elitene og utenlandske investorer multipliserer sin rikdom, har Macris politikk skapt katastrofale konsekvenser for levevilkårene til vanlige folk. Hans liberale politikk har ødelagt store deler av velferdssystemet, har økt de økonomiske ulikheter, og forsterket en utviklingsmodell basert på utvinning av naturressurser uten reelle bærekraftig løsninger.
Oppgaven til Argentinas nye president er ganske vanskelig, og forventninger er store. Argentina er en av kontinentets største økonomier og landet er sentralt i regionens politikk. Argentina har hatt en ledende rolle både i tiden da venstreorienterte regjeringer styrte de fleste landene i regionen, og har også vært sentralt i den nyliberalistiske comeback med Macri i spissen. Selv om Fernandez har store planer til både Argentina og regionen, er landets tilstand kritisk både økonomisk og politisk, og presidenten Fernandez er avhengig av at mange internasjonale faktorer klaffer. Norges forhold med Argentina i de kommende årene vil være avgjørende for både Norges økonomiske interesser i dette landet og Norges profil i regionen som fredsbygger og miljøvennlig land. I lys av Fernandez' agenda vil spenningen mellom økonomiske interesser og en demokratisk og bærekraftig fremtid forsterkes.